- Kreft er prisen vi betaler for ikke å være encellede organismer!

​Dypt inne i Radiumhospitalets fjerntliggende strøk, der heller ikke oppusningskronene når frem i særlig grad, finner vi Seksjon for kreftcytogenetikk ved Institutt for medisinsk informatikk. Seksjonen ledes av professor Sverre Heim. Han er Månedens forsker i mars 2013. Og til glede for lesere uten medisinsk embetseksamen: Kreftcytogenetikk betyr noe slikt som ’diagnostikk av oppståtte kromosomforandringer ved ukontrollert cellevekst’.

Hvordan – ikke hvorfor

- Her forsker vi på patogenesen, eller hvordan kreft oppstår. Ikke spør meg om hvorfor kreft oppstår. Det er etiologi og det er for vanskelig for oss. Sverre Heim er tydelig. En av de mest tydelige vi har møtt på lenge, faktisk. Men som høyt prisbelønnet og med over 400 publiserte fagartikler lytter vi til professoren i ærbødig respekt.

- Vi undersøker kreftceller som deler seg. Så ser vi på hvilke forandringer i arvestoffet som dette svarer til, slik det ligger pakket i kromosomene.

Vi spør Heim om hvordan denne forskningen passer sammen med forskningen som skjer rundt sekvensering av DNA?

- Sekvenseringsscreening gir oss veldig mye data. Lykke til, sier jeg bare til dem som vil ha så mye data, og som ikke har andre parametere de samtidig kan vurdere datamengdene opp mot. Men om du kan sammenholde sekvensdata med funn på kromosomnivå, så kan mange spennende oppdagelser gjøres, sier han lett begeistret.

Det banker på døren og professoren forsøkes innhentet til et ledermøte. - Før slet vi med å få endene til å møtes. Nå sliter vi med å få møtene til å ende, sier han nøkternt.

Forskning er å koble i serie – ikke i parallell

- Hva har du oppnådd med din forskning?

- Forskning... sier Heim og ser lenge på meg. – Når en skihopper har hoppet så må han – eller hun - klatre opp i bakken igjen og hoppe på nytt  - hver eneste gang. Forskning er noe ganske annet. Vi legger stein på stein i et møysommelig system. Forskningen er seriekoblet, ikke parallellkoblet.

Men Heim er en raus mann, så han fortsetter:  - Hvis djevelen setter ut snarer for oss, så kan neoplasier oppstå. De kan være både godartede og ondartede – og omtales i dagligtalen som svulster.

- Vi har funnet frem til spesifikke kromosomforandringer i disse. Slike forandringer leder ofte til dannelsen av fusjonsgener, også kalt hybridgener. Det skjer i kromosomenes bruddpunkter. Dette er helt nye kombinasjoner av genmateriale som er spesifikke for akkurat den aktuelle svulsttypen. Slike ting er det vi ønsker å finne frem til med vår forskning. Det hjelper oss til å forstå hvordan svulstveksten oppstår.

- Hva er det endelige målet med slik forskning?

- Målet er å komme frem til spesifikk medisin som virker mot akkurat den biokjemiske forandringen som er skapt gjennom den kreftspesifikke kromosomforandringen. Så blir den store utfordringen å finne medisiner som dreper svulsten, men ikke verten, sier Heim underfundig. Men igjen, det er det andre fagfolk enn oss som må ta seg av.

- Hvilke fremtidige utfordringer ser du for deg innen ditt forskningsfelt?

- Om vi bare får arbeide videre vi, så går det nok bra, sier han lett ironisk. Men blir igjen grepet av omsorg for intervjueren og legger til:

- Vitenskap er hardt arbeid basert på store doser tålmodighet. Vårt mål er å skape ny kunnskap og ny forståelse, litt etter litt. Sett fra vår vinkel er kreft mange forskjellige små sykdommer. Dette gjør det komplisert. Det finnes ingen kvikkfix á la ”to dispril og kom igjen i morgen”.

- Du avkreves respekt om du vil forstå kreftsykdommer, avslutter forskeren, som i følge Den norske Kreftforening er verdensledende innenfor sitt fagområde. Og opptatt av kommaregler. Vi håper det ikke ble alt for mange feil i dette intervjuet ...