En pionér innen høydosebehandling med stamcellestøtte

​Han er lite selvhøytidelig. Ordene faller lett og uformelt. Og han er åpenbart godt likt på huset. Månedens forsker heter Stein Olav Kvaløy, og vi møter ham på hans gode, gamle Radiumhospital.

– Jeg er nemlig nettopp blitt ”tvangsflyttet” langt bortover Ringveien, betror han meg nesten beskjemmet. – Og akkurat dét er nok en litt sår prosess, kjenner jeg. Jeg begynte jo her i juli 1976 og er vel i høy grad det du kan kalle en Radiumhospitalets mann. For dette har vært en veldig god og interessant arbeidsplass i alle år, ikke minst når du ser på hvilken mulighet vi har hatt til å kombinere forskning med pasientbehandling, sier Kvaløy før han i anstendighetens navn tilføyer:

- Men planene for reorganisering og utbygging er både nødvendige og viktige. Den medisinske utviklingen krever endringer og vi må alltid tenke hva som er best for pasientene. Da er det mange hensyn som må overveies: Arbeidsforhold, optimal størrelse og ivaretaking av forskningen.

Doktorgrad en selvfølge

Han minnes tilbake: - Skulle du har en fast stilling her på huset måtte du ha en doktorgrad. Slik var budskapet fra ledelsen, sier Kvaløy. For dem som har velutviklede ører kan det godt være at uttalelsen ble etterfulgt av et lavmælt sukk. Han hevder å sitere gamle professor Herman Høst (f. 1926)

– En doktorgrad er likevel bare en svenneprøve i forskning. Ikke alle fortsetter med forskning, men de har en nyttig tilleggskompetanse som kommer med i forskningssamarbeid og daglig klinisk arbeid. Det er selvfølgelig ikke et endelig adelsmerke og jeg ansatte i min tid som avdelingsleder leger også uten grad fordi det var svært gode og dyktige personer som jeg visste hadde mye å bidra med. Men jeg vil hevde at nærværet av doktorgrader er et viktig ’must’ på et universitetssykehus. For noen år siden hadde 85- 90% av overlegene på onkologisk avdeling her i huset en grad, sier Stein.

Omsorg for pasienten

- Jeg tror kreft gjør noe med oss, sier han og stopper opp et lite øyeblikk. – Vi merker det spesielt godt på en arbeidsplass slik som Radiumhospitalet. Da blir nettopp pasientomsorg noe mer enn bare et fint ord. Det er stadig snakk om dette pasientforløpet. Skal jeg si deg min mening om det? Pasientforløpet bestemmes ikke bare av organisering og gode planer. Det har noe med våre ”mind set” å gjøre. Det å kjenne betydningen av at pasienten loses godt gjennom våre innviklede systemer kan sammenlignes med en reise som har mange stoppesteder. Antagelig kunne vi lære en del av reisebyråer, prosessindustrien og av hotellenes service. Jeg sier ikke at vi er dårlige, men man behøver heller ikke være dårlig for å bli bedre. Derfor må du ha de rette folkene på rett sted. Og litt normal høflighet tar heller ingen skade av …

Så var det denne forskningen, da

En av flere ledetråder for Kvaløys forskning er Non-Hodgkins lymfom, en kreftform som kjennetegnes av ukontrollert vekst i lymfevev. – Jeg forsket i tidlige år hos Tore Godal (f. 1939) på celledelinghastighet og ulike celleuttrykk på lymfkreftcellene, og jeg relaterte våre funn til kliniske parametre. Dette var translasjonsforskning allerede på 80-tallet, lenge før begrepet var etablert.

- Jeg husker spesielt da vi jobbet med en helt konkret problemstilling som gjaldt labdata og overlevelse som vi forstod ikke stemte og som derfor ikke kunne publisere. En dag jeg syklet hjemover, oppover bakkene mot Ekeberg, skjønte jeg plutselig at problemet lå i en bug i vårt hjemmesnekrede dataprogram. En utpreget god opplevelse!

Nordisk - og senere også norsk - lymfomgruppe

Vi utfordrer Stein Kvaløy til å raffinere flere desenniers forskning til et par konkrete saker. Da nevner han først etableringen av Nordisk lymfomgruppe i 1986.

– Det er ikke noen stor pasientgruppe vi snakker om, rundt tusen nye tilfeller i året her til lands. Derfor var det viktig med et samarbeide, både nasjonalt men også nordisk. Arne Foss Abrahamsen (f. 1923), en nestor i sitt felt, og jeg innkalte våre kolleger i de nordiske landene til oppstartsmøte på Fornebu. Dette ble veldig vellykket. Gruppen har bare blitt bedre og bedre, spesielt etter at jeg i 1995 trakk meg ut av ledelsen, sier Kvaløy og humrer. For her har vi nemlig ikke med noen selvhøytidelig doktor å gjøre...

- I dag er dette en forskningsgruppe som gjør seg bemerket over hele verden. Senere var jeg med på å etablere og forankre den norske lymfomgruppen. I et lite land er faglig samarbeid og deling av data og kunnskap svært viktig.

Høydosebehandling

Det andre feltet Kvaløy gjerne vedkjenner seg er forskningen innen høydosebehandling av kreft, eller nærmere bestemt høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS).

– Det vi gjorde i pionértiden var å høste stamceller fra pasientens egen benmarg. Så ga vi pasienten en real hestekur av en kreftbehandling, både med cellegift og stråling. Det siste sluttet vi med etterhvert. Tilslutt fikk pasienten tilbake sine egne blodstamceller. I mellomtiden måtte pasienten oppholde seg i isolat. De gikk gjennom en tøff tid. Jeg har mange minner fra dette arbeidet. Noen triste, men heldigvis svært mange gode også, forteller forskeren med engasjement.

Tumorceller med på lasset

Men – så var det dette lille ordet ’men’:

- Da vi høstet stamcellene fra pasienten kunne det jo slumpe å følge med noen kreftceller på kjøpet. Det var selvsagt ikke bra. Derfor forsket vi på å finne en måte å isolere, og fjerne, kreftcellene i denne cocktailen av ulike celler. For å gjøre en lang historie kort, så trodde vi at de berømte Ugelstadkulene til John Ugelstad (f. 1921) kunne gjøre susen. Vi brukte disse monodisperse (like store) kulene i renseprosessen, la inn en liten jernkjerne i cellene og koplet på monoklonale antistoffer som kunne binde seg med lymfomcellene. Da kunne vi til slutt bruke en magnet for å separere tumorcellene fra stamcelleproduktet. Tilsynelatende enkelt, men ikke desto mindre genialt syntes vi, forteller Kvaløy.

Dessverre fikk ikke akkurat dette prosjektet stor betydning i denne sammenheng, men det var jammen mye oppmerksomhet rundt forskningen vår, minnes han godt.

Veien videre

- Vi arbeider nå med en stor gjennomgang av HMAS ved lymfom hvor det på landsbasis til i dag er behandlet mer enn 800 pasienter med svært dårlig prognose. Resultatene viser 5 års overlevelse på 65% og det er bedre enn vi turde anslå den gangen vi startet prosjektet. Vi etterundersøker pasientene med henblikk på langtidsbivirkninger og komplikasjoner. Jeg minner om hvor viktig det er ikke å sovne etter primærresultatene, men å slutte sirkelen med å finne ut hva dette har ”kostet” pasientene. Vi har i dag flere stipendiater som arbeider med disse problemstillingene.

- Jeg vil understreke den store betydningen av innsats og engasjement som alle involverte har bidratt med, det være seg sykepleierne, i klinikken og laboratoriene. Det ligger mye hardt arbeid til grunn for et slikt prosjekt. Men i hovedsak har det vært en sann glede, sier mannen med glød i stemmen.

Respons

Og siden vi først snakker om forskning; Stein har en kjepphest: - Vi forsker i bunn og grunn på, og med mennesker. Når pasienter er så velvillige at de enten selv, eller med sitt biologiske materiale, bidrar i en forskningsstudie, så skal vi jammen også gi dem et svar på hvordan det gikk! Vi glemmer jo pasientene i vår iver over materialet og resultatene. Hvis vi ønsker å bedre vårt omdømme som forskere skal vi sannelig også gi dem noe tilbake! Skriv en halvsides resymé på forståelig norsk og send dette til alle som deltok. I vår elektroniske medietid et enkelt grep. Det er det minste vi kan gi dem tilbake, postulerer Stein. Vanskelig ikke å være enig i det.

En liten brikke

- Jeg har jo bare vært en liten brikke i et stort system, oppsummerer Stein Kvaløy kledelig beskjedent. – Ja, kanskje har jeg tidvis vært en pådriver da, innrømmer han etter noen sekunders gjensidig taushet. Ganske sikkert en riktig beskrivelse av situasjonen. For hans CV, meritter og publikasjonsliste er lang som et vondt år. Skjønt vondt …?