Effektiv intervensjon i utvikling av demens

​Tormod Fladby studerte medisin ved Universitetet i Oslo, og disputerte innen basalfag nevrobiologi (Fysiologisk Institutt, UiO) i 1990. Han jobbet 9 år med klinikk og forskning i Nord-Norge, deretter ved Nevroklinikken, Ahus og etter hvert UiO med professorat i nevrologi fra 2008 der han leder klinisk nevrofaglig forskningsgruppe (CNG). Og, han drar (stort sett!) hvert år tilbake til Nord-Norge, for venner, fjell, sjø, fiske med mer.

Hva forsker du på?

Forskningsmålet er effektiv intervensjon i utviklingen demenssykdom. De viktigste demenssykdommene er Alzheimers sykdom, Parkinsons sykdom og demens med Lewy-legemer (som er nært beslektet), og cerebrovaskulær sykdom. Vi vet nå at sykdomsmekanismene for disse sykdommene samvirker, at sykdommene som regel utvikler seg gjennom ti-år før demens og at hjernen er irreversibelt og omfattende skadd når pasienten når stadiet med demens. Dermed er tidlig-diagnostikk, billed-diagnostikk (MRI og PET), nevrokjemi, genetikk og nevropsykologi viktige instrumenter i forskningen

Hvor lenge har du holdt på med denne type forskning?

Siden 1997- sideutdannelse i psykiatri på alderspsykiatrisk, Åsgård i Tromsø der vi fant omfattende hjerneorganisk sykdom hos eldre innlagt med debut av psykiatrisk sykdom. Det var ikke så mye aksept for denne typen forskning der da, men forskning og fagutvikling skjøt litt mer fart da vi fikk opprettet en hukommelsesklinikk ved avdelingen på Ahus i 2001.

Hva har du oppnådd med forskningen?

Vi har gjort flere viktige bidrag- synes jeg, til forståelsen av samvirke mellom cerebrovaskulære faktorer og Alzheimers sykdom, til forståelsen av hvordan nevrokjemi påvirker struktur og integritet i nervesystemet, og ikke minst, til tidlig-diagnostikk inklusive bruk av ny type MRI-teknikker, nevrokjemi og nevropsykologi før demens. Dette gir grunnlag for intervensjon, oppstart av sykdomsmodifiserende behandling, før demens. Vi håper også å få etablert ”screening”-tester som kan gi informasjon om risikofaktorer og evt. nytte av forebyggende behandling. Vi har også bidratt til oppbygging av systematisk tidlig-diagnostikk andre steder i landet.

Hva kan forskningen føre til, og på hvilken måte kommer dette pasientene til gode?

Vi driver for eksempel tidlig-intervensjonsstudier, der pasienter med sikker Alzheimers sykdom, uten demens, tilbys utprøvende behandling mot amyloid-metabolismen. I sommer, for første gang, er denne typen behandling dokumentert å ha effekt mot sykdomsprogresjon. Flere typer medikamenter prøves ut, og vi vet ennå ikke hva som vil bli mest effektivt eller hvilke pasientgrupper som har størst nytte, men vi vet at den må startes tidlig i sykdomsforløpet. Rask videre utvikling av effektiv og tilgjengelig diagnostikk på pre-demens stadiet er nå nødvendig for å gjøre denne behandlingen tilgjengelig for flest mulig pasienter.

Fremtidige utfordringer/utviklinger innen forskningsfeltet?

Mer grunnleggende forskning ikke minst mht.. tidlig-diagnostikk er nødvendig for intervensjon ved Parkinsons sykdom og demens med Lewy-legemer. Sykdommene utvikler seg langsomt, særlig tidlig (før demens) i forløpet. Det gjør at vi trenger longitudinelle studier, som strekker seg utover typiske prosjektperioder på tre år, med et bredt samarbeid med inklusjon av pasienter fra flere sentre for å oppnå sikre resultater. På samme måte må utprøvende behandling omfatte et stort antall pasienter over lang tid, og det er kostbart.

Du leder også en stor nevrologisk avdeling, hvordan lar dette seg kombinere?

Det lar seg veldig godt kombinere, ved hjelp av utrolig mange dyktige og trivelige medarbeidere, både innen forskningen og i klinikken. Dessuten er det to sider av samme jobb. Systematikk og kvalitet i pasientbehandlingen gir det beste grunnlaget for klinisk forskning, og forskning og fagutvikling gir bedre klinikk. Det er noen framskritt, noen tilbakeskritt, men over tid går dette i riktig retning.