Leder hjerneslagssamarbeid med ni klinikker i sju land

​Hvert år overlever 15 millioner mennesker i verden hjerneslag. En tredjedel av dem får varige funksjonsnedsettelser, men kun et fåtall får tilbud om spesialisert rehabilitering. Hvilket tilbud de får, og effekten av det, avhenger av hvor i verden de mottar behandling. Siden 2012 har Birgitta Langhammer ledet en studie hvor forskere ser på likheter og ulikheter ved ni ulike spesialiserte rehabiliteringssentre for hjerneslag i sju land; Norge, Sverige, USA, Kina (2), Russland, Israel, Palestina og Gaza. I studien står slagpasientenes livskvalitet før og etter rehabilitering sentralt.

Tidlig interessert i hjerneslag

Da Birgitta Langhammer var nyutdannet fysioterapeut 1975 fantes det ingen organisert rehabilitering etter hjerneslag da man anså at hjernen var ødelagt. Hun så hvordan slagpasienter fikk noen tilfeldige timer med fysioterapibehandling for å trene seg opp igjen. Ulike tilnærminger til rehabilitering etter slag var basert på variert kunnskap, kultur, ressurser og tilgang til hjelpemidler og teknologi.  At det ikke fantes noen organisert terapi for denne pasientgruppen hadde hun vanskelig for å akseptere, og bestemte seg tidlig for å prøve å gjøre noe med dette.

I årene som fulgte arbeidet hun i Europa, USA og Afrika som ga henne erfaring, ny kunnskap og inspirasjon, i tillegg til kurs og videreutdanning. Hun arbeidet tett på unge og gamle slagpasienter med store nevrologiske utfordringer.

Fruktbart samarbeid på Sunnaas
Tilbake i Norge hadde hun blant annet ansvar for rehabiliteringsavdelingen på Bærum sykehus. Da hun startet på hovedfag var veien til Sunnaas sykehus kort. Her var Johan Stanghelle i gang med å etablere et solid forskningsmiljø innen fysikalsk medisin og rehabilitering og forskningsdirektøren ble hennes veileder. Dette var starten på et fruktbart samarbeid. Sammen utfordret de fagmiljøet da de argumenterte mot den etablerte og anerkjente Bobath-metoden, en metode om hvordan den akutte behandlingen etter slag burde være. Dette skapte furore og debatt.

Flere år senere har stormen stilnet. Birgitta Langhammer er fremdeles på Sunnaas, i delt stilling med Høgskolen i Oslo og Akershus. Interessen for hjerneslag er like sterk og siden 2012 har hun ledet et stort internasjonalt forskningssamarbeid.

Hvordan ble dette internasjonale samarbeidet til?
- Johan Stanghelle, forskningsdirektør på Sunnaas sykehus, tok initiativ til å opprette Sunnaas International Network (SIN) i år 2000, et årlig seminar med deltakere fra Norge, Kina og USA. Nettverket ble i 2005 utvidet til å omfatte sju land, da Russland, Sverige, Israel og Palestina ble del av samarbeidet. Målet var å utveksle erfaringer innen klinikk og forskning i de ulike landene og gjøre felles forskning. I 2012 ble SIN stroke study, en multisenterstudie om hjerneslag, etablert i nettverket.

Hva er SIN stroke study?
- SIN stroke study undersøker hvordan spesialisert slagbehandling fungerer i de syv deltakerlandene. Vi følger opp et utvalg slagpasienter i alle landene med undersøkelser før og etter rehabiliteringen samt 6 og 12 måneder etter utskriving fra sykehuset. Dette gir verdifulle og unike data om slagrehabilitering og slagpasienters situasjon rundt om i verden. Vi er spesielt opptatt av pasientenes livskvalitet før og etter spesialisert rehabilitering.

Ni klinikker i sju land. Mennesker som jobber i ulike virkeligheter. Mennesker fra ulike kulturer. Oppgaven som leder av forskningssamarbeidet var ikke den enkleste. Men utallige timer på videokonferanse, på tvers av tidssoner og landegrenser, har gitt resultater, både faglige og personlige.

Hva viser resultatene?
- Samarbeid og forskning i et multikulturelt nettverk er mulig og gjennomførbart. Vi har stort utbytte av å dele kunnskap. Ikke alle har samme tilgang på moderne fasiliteter og hjelpemidler. Mange oppnår mye med lite ressurser. Både profesjonelt og personlig har prosjektet vært krevende og givende.

Basert på resultatene konstaterer Langhammer at definisjonen av spesialisert rehabilitering bør spesifiseres og standardiseres, lokalt og globalt, at organisatoriske modeller for rehabilitering av slagpasienter påvirker pasienters utfall og at konsentrert trening, med mer tid i trening, gir bedre resultat enn korte økter eller involvering av mange disipliner.

Resultater fra prosjektet støtter en multi-disiplinær team modell, mer konsentrerte timer i terapi og mindre møtevirksomhet i teamet. Livskvaliteten viste seg gjennomgående lav, uansett land og kulturell bakgrunn, som viser at psykologiske og kognitive faktorer bør kartlegges på et tidlig tidspunkt.