Oppmerksomhet og hukommelse ved psykiske lidelser

​Spesialist i nevropsykologi og dr. psychol Jens Egeland er forskningssjef ved Klinikk psykisk helse og rusbehandling ved Sykehuset i Vestfold (SiV) og professor II ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Hans forskningsinteresser omfatter oppmerksomhet og hukommelse ved ADHD, schizofreni og depresjon, men også psykometrisk forskning (kvalitet av metoder brukt i diagnostikk, særlig av psykologer).

Han ledet det første, store prosjektet på arbeidsminnetrening for barn med ADHD ved SiV og står bak en rekke vitenskapelige publikasjoner om hvordan forstå konsentrasjonsvansker ved psykiske lidelser, samt artikler relatert til metodespørsmål for psykologer.

At han er plukket ut som månedens forsker for april 2017 i Helse Sør-Øst, tar han som en anerkjennelse av forskningen som klinikken har drevet og driver.   

– Min rolle har ofte vært å være fødselshjelper og seniorforsker for kolleger som ønsker å komme i gang med forskning, tidvis utenfor det som har vært mitt spesialfelt. Det betyr at jeg har fått anledning til å bruke min forskerkompetanse ganske bredt. Deriblant i forskning på depresjon hos ruspasienter, emosjonell regulering hos pasienter med personlighetsforstyrrelser og epidemiologiske studier av sammenheng mellom bipolar lidelse og ustabil personlighetsforstyrrelse, sier Egeland.  

Startet stort ADHD-prosjekt

Han arbeider deltid i klinisk utredning og er mye brukt som foreleser på fagseminarer og kurs. Han er i ferd med å avgå etter ti år som leder av Norsk psykologforenings testpolitiske utvalg og har siden 2016 vært leder av Norsk nevropsykologisk forening.

Egeland ble i 2003 ansatt som forsker i det som het Psykiatrien i Vestfold HF. Han var da i ferd med å levere doktoravhandlingen sin om oppmerksomhetsvansker og hukommelsesvansker ved schizofreni sammenlignet med depresjon.

– PIV HF ønsket å bygge opp et klinisk forskningsmiljø i helseforetaket og la til rette for oppbyggingen av en egen forskningsenhet. På det tidspunktet ble det generelt i Norge forsket mindre på psykisk helse enn andelen driftsmidler i sykehusene skulle tilsi. Formålet med oppbygging av et forskningsmiljø var både å bidra til å gjøre klinikken empirisk basert, gjennomføre relevant forskning for fagfeltet og at forskningen skulle gi foretaket et konkurransefortrinn i rekruttering og for å beholde dyktige medarbeidere, forteller Egeland.

Hans bakgrunn som spesialist i nevropsykologi med erfaring fra både habiliteringstjenesten og alderspsykiatrisk avsnitt, samt forskningskompetansen innenfor nevrofag, har vært avgjørende for videre valg av forskningsfelt.

– I helseforetaket PIV og senere i Klinikk psykisk helse og rusbehandling etter sammenslåingen med Sykehuset i Vestfold har det vært viktig å forske innenfor alle tre deler av klinikken, det vil si i barnefeltet, i psykisk helse for voksne og i rusbehandling, sier Egeland.

Kort tid etter oppstarten i 2003 startet han det første, store ADHD-prosjektet i Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold. Prosjektet gikk i dybden på hvordan forstå oppmerksomhetssvikten og læringsvansker ved lidelsen.

– Et funn som har hatt stor betydning for undersøkelse av oppmerksomhet senere, har vært oppdagelsen av at årvåkenhet og utholdenhet i oppmerksomhet er ulike fenomener hvor personer kan ha vansker med enten det ene eller det andre elementet. Typen oppmerksomhetssvikt er viktig for riktig behandling. Den nylige tredje revisjonen av Conners' Continuous Performance Test (CPT), som er den mest brukte datatesten i psykisk helse i den vestlige verden, har inkorporert dette skillet, sier Egeland, og fortsetter:

– Jeg vil også trekke frem Arbeidsminneprosjektet i Vestfold og Telemark som i 2013 var den mest omfattende og største RCT-studien av hvorvidt vi kunne trene arbeidsminnet gjennom datatrening. Dette hadde blitt veldig populært, og mindre studier hadde vist oppløftende resultater. Den mer omfattende og kontrollerte studien endte dessverre med nedslående funn. Langtidseffekten og generaliseringseffekten var så liten at treningsmetoden ikke kunne anbefales som bevist effektiv. Det er imidlertid også viktig at vi raskt påpeker begrensninger i nye metoder hvor helsevesenet ellers kan komme til å bruke ressursene sine galt.

Vil ha troverdige metoder

Egeland har også fordypet seg i psykometriske egenskaper ved hyppig brukte tester og kartleggingsverktøy.

– Det at pasienter undersøkes med gyldige og troverdige metoder er viktig, og klinikerne skal kjenne begrensningene i metoder de bruker. TV2s reportasjer denne våren om feildiagnostisering av psykisk utviklingshemming vitner om dette. Sammen med kolleger publiserte jeg de første artiklene som vitenskapelig dokumenterte feil i metoden for mer enn ti år siden, forteller Egeland.

Nå om dagen bruker han mye tid på det som gjennom tidene har vært klinikkens største enkeltsatsing i forskning, nemlig EPHAPS-studien (Effect of Physical Activity in Psychosis).

– Der ser vi på hvorvidt høyintensiv tredemølletrening over en tremåneders periode kan ha en gunstig effekt på kognitiv funksjon og på psykotisk symptomer sammenlignet med en tilsvarende omfattende sportssimulering på data. Prosjektet har hatt en stor stab med prosjektleder, administrativ organisator og intervensjonspersonale som har satt store krav til klinikkens velvilje. Nå er intervensjonsdelen i ferd med å avsluttes, mens tre doktorstipendiater og forhåpentligvis en postdoktor om kort tid skal knekke koden om hvem som har hatt hvilken trening, og skrive sine artikler, sier Egeland.

– Men, mens vi skriver artikler på disse dataene, er kollegene mine og jeg i gang med å planlegge andre studier. Vi må ha noen prosjekter i støpeskjeen mens andre er i datainnsamling og noen i skrivefasen. Forskning tar tid – men er veldig moro!